Små og store spioner

Sarah Sørheim skriver i Aftenposten den 16.11 om hvordan vi i større grad deler informasjon med våre omgivelser i sosiale medier. Innlegget handler i hovedsak om hvordan sosiale medier bruker stedslokasjon. «De fleste tjenestene gjør det automatisk» skriver hun, og følger opp med at det «sier noe om hvor kort vi har kommet i å tilpasse oss overvåkingssamfunnet vi har vært med på å skape», før hun oppfordrer oss alle til å skru av den lille spionen i lommen.

Personvern er et stort begrep men det handler i hovedsak om å beskytte sin personlige integritet, og i forlengelse muligheten for privatliv og selvutfoldelse. En vesentlig del av personvernet er der for at vi selv skal kunne velge hva vi ønsker å dele med verden. Følgelig er det ikke dårlig personvern å dele informasjon om seg selv på internett, det er dårlig personvern å ikke få muligheten til å velge.

De aller fleste sosiale tjenestene gir oss heldigvis denne muligheten. Noen opplyser om det bedre enn andre. I en ideell virkelighet skulle man ønske at stedslokasjon var skrudd av som standard, og at brukeren eksplisitt blir spurt om å skru det på. Slike løsninger gir et bedre personvern.

Datalagringsdirektivet, om det nå noen gang blir implementert, gir oss ikke et slikt valg. Vi kan selvfølgelig velge å ikke bruke mobiltelefonen vår, eller skru av datatrafikk slik at færre opplysninger lagres, men det blir en høy kostnad å betale i dagens digitale samfunn.

Det er nettopp her overvåkningen møter personvernet, når vi ikke lenger får lov til å velge hvordan og om vi skal dele vår egen informasjon. Et viktig tegn på at overvåkingssamfunnet har kommet er når vi forandrer måten vi forholder oss til samfunnet. Når vi slutter å dele informasjon med omverden, eller opplever at vi må forandre måten vi bruker teknologi på, i frykt for hvordan denne informasjonen kan brukes mot oss i fremtiden.