Telefonen som en forlengelse av selvet

Telefonen som en forlengelse av selvet

Den siste tiden har det pågått en dragkamp mellom Apple og FBI om hvorvidt Apple burde bistå FBI med å låse opp telefonen til en terrormistenkt. Samtidig ser vi også forsøk på å angripe kryptering som teknologi direkte. Lengst går UK som har kommet med et lovforslag som søker å forby sterk ende-til-ende-kryptering i kommunikasjonsprogrammer om de ikke samtidig gir myndighetene en mulighet til å dekryptere innholdet i samtalene. I tillegg ønsker myndighetene mulighet til å installere programvare rett på mistenktes enheter for å drive med såkalt dataavlesning. Tidligere var det mest snakk om datamaskiner, men det vi nå ser er at myndigheter veldig gjerne vil ha tilgang til smarttelefonene våre, sannsynligvis fordi disse fungerer som et knutepunkt for både kommunikasjon og adferd.

Smartelefonen er en ganske unik enhet, det kan til og med argumenteres for at den ikke lenger kun er et verktøy, men en forlengelse av selvet. Andy Clark og David Chalmers kaller dette «The Extended Mind» og mener vi oursourcer deler av de kognitive prosessene til omgivelsene rundt oss. Clark hevder at tankeprosessene våre eksisterer utover det rent neurologiske, og telefonen er kanskje det fremste eksempelet på hvordan objektene rundt oss blir en integrert del av dem.

Informasjonsteknologi blir stadig en viktigere for oss, og her tror jeg smarttelefonen står i en særstilling. Den holder orden på alle samtalene våre, både innholdet og når de skjedde. Den vet hva vi søker på, og hvilke nettsider vi liker. Den vet hvilken form vi er i. Den er med oss overalt, vet hvor vi har vært, både med GPS-data og gjennom bildene vi tar med kameraene våre. I tillegg får man en personlig relasjon til telefonen, med muligheter til å personalisere og tilpasse den individuelle behov.

Den grenseløse bruken har blitt en så basal del av livene våre at man ikke tenker noe videre over sikkerhet eller risiko, før telefonen plutselig befinner seg i hendene til en venn du ikke har fullstendig tillit til. Da kommer følelsen av at en personlig grense er i ferd med å brytes, at det kan være noe der ikke noen bør se. Det er ikke nødvendigvis noe konkret du ønsker å skjule, kun vanlige samtaler og bilder, men de forteller en uredigert historie om livet ditt uten at du selv kan kontrollere konteksten. Telefonen inneholder så mye informasjon om deg at du sannsynligvis har mistet oversikten hva som finnes der for lenge siden.

Denne informasjonen var bare for få år noe vi var nødt til å holde i vårt eget hode eller skrive ned på papir. I mobiltelefonens barndom hadde SIM-kortene begrenset kapasitet og satte en effektiv stopper for hvor mye informasjon telefonen kunne holde. Jeg husker en venninne som førte de beste meldingene hun hadde fått inn i en bok, før de ble slettet fra telefonen — de færreste gjorde dette og minnet om meldingene forsvant ut sammen med telefonminnet. Nå har den eksterne hukommelsen blitt automatisert og strømlinjeformet, og med den tilnærmet ubegrensede lagringsplassen på dagens enheter, eller i skyen, trenger man aldri slette noe igjen.

Disse tingene gjør at telefonen står i et spesielt forhold til den personlige integriteten, og i forlengelse, personvernet.

I «The Entire History of You», en av episodene av den britiske Sci-Fi-dystopien «Black Mirror», har de fleste mennesker en elektronisk enhet på størrelse med et riskorn implantert bak øret. Denne enheten, et «korn», tar opp alt personen gjør. I denne parallelle virkeligheten kan folk bokstavelig talt se tilbake på egne minner, eller projisere de ut på en skjerm om de ønsker. I en scene går en av hovedpersonene gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen og blir nødt til å vise den siste uken av sitt liv på skjerm til vaktene.

Praktisk tenker du kanskje, siden du ikke har noe å skjule. Men hva hadde skjedd om du ikke hadde et «korn»? Ville det å leve uten i seg selv være skjellig grunn til mistanke? Når alt kommer til alt er det ikke så stor forskjell på smarttelefonen og «kornet». Vi ser jo allerede rart på mennesker som vegrer seg for å bruke sosiale medier eller ha smarttelefoner, så hvorfor ikke behandle alle som gjemmer bort informasjon om seg selv, som om de faktisk har noe å skjule?

For min egen del blir myndighetens ønske om tilgang til telefoner litt det samme som flyplassvaktens ønske om å se siste ukes video. Telefonen har blitt så integrert del av hvem vi er, og å gi myndighetene en bakdør inn i den vil på mange måter bli som å gi de tilgang til selve selvet. Derfor er sikker kryptering av telefoner og sterk kontroll av myndighetenes tilgang til dem ekstremt viktig, og noe vi burde bry oss mye mer om enn vi gjør i dag — fordi tilgang til noen andres telefon er det nærmeste vi i dag kommer tankelesning.