Anonymitet og «anonymitet»
Håkon F. Høydal skrev en kommentar i VG 08.03 der han tar for seg om anonymiteten på nett fører til uforholdsmessig store problemer og at vi kanskje bør revurdere den til fordel for et eller annet konsept om «privatliv». En stor feil med denne kommentaren er at den ikke gjør noen distinksjon mellom to vidt forskjellige konsepter; overflate-anonymitet og sann anonymitet.
Overflate-anonymitet kan vi for enkelhets skyld definere som minimale tiltak for å beskytte sin egen identitet, slik som å bruke et kallenavn og en epostadresse som ikke kan spores tilbake til ditt faktiske jeg. Denne type teknikker gjør at du i stor grad er identifiserbar for nettilbyder og politiet om du skulle begå et lovbrudd. Sann anonymitet er når man skjuler seg ved hjelp av mer sofistikerte krypteringsteknikker som Tor. Da vil all datatrafikk fra deg være usynlig for både politi og nettilbyder.
«I «Nedlasterne» fikk du se hvordan mennene reagerte straks de mistet sin anonymitet. Mange ble skitredde», skriver Høydal. Nei, de ble veldig redde siden de ble konfrontert av VG med påstander om nedlasting av overgrepsbilder. Høydal bruker denne saken for å peke på anonymitet som en viktig faktor som må til for at overgripere skal få fritt spillerom. En skulle anta at han argumenterer mot sann anonymitet, men de fleste som ble konfrontert i forbindelse med den saken var i realiteten aldri anonyme.
Det blir derimot ille når han tar for seg Electronic Frontier Foundation (EFF) og deres syn på anonymitet og ytringsfrihet. EFF mener at å kunne kommunisere med både sann anonymitet og overflate-anonymitet er en viktig del av ytringsfriheten, Høydal mener det er til «mer skade enn gavn». Det finnes fortsatt ganske mange regimer der man kan bli drept eller fengslet for å skrive meningene sine på internett, og det er nettopp disse menneskene som i størst grad trenger den anonymiteten som Høydal mener har utspilt sin rolle. Det er ganske snodig å lese at en journalist, godt plassert i et vestlig liberalt demokrati, vil frata andre muligheten til å ytre seg trygt.
Samtidig, er egentlig Høydal sin idé om «privatliv» særlig forskjellig fra den overflate-anonymiteten han argumenterer mot? På internett er det definitivt en sammenheng mellom muligheten til å ha et privatliv på et offentlig nett, og muligheten til å kunne opptre anonymt overfor sine nettmedmennesker. At navnet ditt ikke blir uløselig knyttet til enhver ytring eller digital handling er viktig for mange. Spesielt for sårbare grupper som for eksempel pasienter på leting etter råd for å håndtere sykdom, eller LHBT-personer som søker informasjon.
Det er lenge siden vi flyttet fra landsbygda til storbyen. Ingen vet hvem jeg er når jeg går rundt i Oslo, jeg opplever meg selv som anonym. Politiet kan be meg om identifikasjon, men jeg går ikke rundt med navn og adresse trykket på jakken min. Vi har vært ulike grader av anonyme siden vi bodde i samfunn med mer enn noen hundre mennesker. Å ha selvråderett over egne opplysninger og hvordan man vil dele disse er selve kjernen i å beskytte den personlige integriteten, og med det privatlivet.
Høydal mener hverken at overflate-anonymitet eller sann anonymitet er akseptabelt, men peker ikke på noen løsninger. Sannsynligvis fordi tiltakene som må implementeres er ekstremt inngripende. Å fjerne overflate-anonymiteten vil skape mange problemer for blant annet sårbare grupper. For å fjerne den sanne anonymiteten må vi fjerne kryptering. Kryptering er det som gjør at vi kan bruke nettet til det meste av offentlig og privat virksomhet. Å ta bort dette vil føre til at nettet som vi kjenner det i dag bryter sammen.