Medier, ansvar og Vidunderlige nye verden

For en liten tid tilbake leste jeg en kommentar i en avis, jeg husker ikke helt hvilken, men ett av poengene gikk noe i retning: Leserne får de nyhetene de fortjener, hvis det ikke er interesse for ordentlige artikler om for eksempel store organisasjonsproblemer i politiet så vil disse artiklene heller ikke bli skrevet. Dette må så vidt jeg kan skjønne enten basere seg på klikk eller på kundeundersøkelser, men samtidig skaper det et logisk paradoks. Hvordan kan jeg som avisleser vite at jeg ikke vil lese en sak før den er skrevet?

Hva er egentlig pressens funksjon i dagens mediebilde? Hvis man ser på den seneste tidens skriverier om nedleggelser og omorganisering av Aftenposten kan det virke som pressens fremste oppgave er å tjene penger. Jeg husker godt fra en samfunnsfagstime at vi ble fortalt at pressen er viktig for å sette dagsorden i samfunnet.

Liker sjefen for nettutgaven til Dagbladet å putte pupper på forsiden ved enhver tenkelig anledning for å få flere klikk? Har journalistikken blitt så tann- og kunnskapsløs at man ikke tør å fokusere på de store tingene. Det kan virke som det er så mye lettere å jakte enkelttilfeller og lettfordøyelige sensasjoner fremfor å finne noe som virkelig er nyhetsverdig, og som vil sette dagsorden.

Hvor var pressen de ti årene som ledet opp mot 22.07? De var i alle fall ikke den fjerde statsmakt, som rettet et kritisk blikk på de andre tre, som gransket politiet, som avdekket dårlige forhold og satt det på dagsorden. For meg virker det som vi har fått en reaktiv presse, som aller helst vil ha de interessante nyhetene servert på sølvfat.

Ønsker pressen egentlig kun skrive om saker der helvete allerede er løs? Vi fikk en rapport om 22.07 der det ble påpekt store svakheter, pressen plukket fra hverandre denne og serverte den i passe store munnfuller. Dette er selvfølgelig viktig og riktig, men det trenger ikke stoppe der. Kunne kanskje pressen, om den hadde vært litt mer granskende, funnet ut av noen av disse tingene på egen hånd før helvete bryter løs?

Orwell og Huxley skrev hver sin dystopi, der Orwell sin kanskje urettmessig har fått mest oppmerksomhet. I 1984 frykter man et samfunn der nyheter blir sensurert av myndighetene. Et samfunn der sannheten blir holdt skjult. Et samfunn gjennomsyret av frykt og smerte, et samfunn vi kan være enige i at vi er et langt stykke unna. I Vidunderlige nye verden frykter Huxley at det ikke lenger er nødvendig å forby bøker, for ingen vil lese dem. Det vil ikke være sensur, det vil være alt for mye å følge med på. Sannheter, og det viktige, vil bli gjemt og glemt i et hav av irrelevant informasjon.

Kanskje vi ikke trenger en presse som gir oss hva vi vil ha, men gir oss det vi faktisk behøver. Som gir oss de nyhetene som er viktige og som ikke drukner oss til stadighet i trivialiteter. Vi har etter den kalde krigen kommet mange skritt bort fra Orwell, men kanskje vi har trådd noen skritt for nær en vidunderlig ny verden?